Har ikke oppdatert bloggen på en stund. Har ikke vært mye å fortelle om. Jeg tar daglige eggløsningstester nå, for å være sikker på at vi treffer riktig dag med inseminasjon. Utover dette, er det bare å vente å se. Skal dra på besøk rundt to uker. Håper på at eggløsningen samarbeider, visst ikke får vi avtale et "haste-møte".
Hadde intervjue med VG denne uken. Veldig hyggelige mennesker. Intervjuet er anonymt, så nå holder jeg på å velge ut et bilde av meg, som ikke viser at det er meg. Ville vært lettere om de brukte illustrasjonsfoto. Men det er for en god sak, å så lenge jeg ikke står i fare for å bli gjennkjent, skal jeg ikke si noe på det.
Så nå er det bare å vente, å se.
Jeg har fått mange spørsmål etterhvert, å har prøvd å svare så godt jeg kan. Men om dere har fler spørsmål, eller ønsker et mer utfyllende svar, kan dere komme med dem nå. Så skal jeg gjøre et innlegg, hvor jeg prøver å svare best mulig på det dere måtte lure på! Dere trenger ikke være redde for å støte meg, eller skrive noe som sårer. Jeg er interessert i å svare på det, uansett. Ü
Hva lurer du på?
Jeg har underveis i denne prosessen fått en hel del spørsmål. Kommer du til å angre? Tror du at du klarer det? Vil du ikke ha kontakt med barnet etterpå?
Selvfølgelig kommer det til å være tungt de første ukene, selvfølgelig kommer jeg til å bli glad i barnet, og selvfølgelig kommer jeg ikke til å glemme det!
Når man har bært frem et barn, vil det sette sine spor. Men det handler i stor grad om hvilke spor man ønsker å ta vare på. For meg, så kommer dette til å være et barn jeg altid vil ha med meg i mine tanker, og i mitt hjerte.
Jeg kommer ikke til å ønske å ha direkte kontakt med barnet, ikke før barnet selv er så gammelt at det eventuelt ønsker å kontakte meg. Men det kan også hende at barnet velger å slå seg til ro med at det er tildelt to fantastiske foreldre. Men om barnet har spørsmål om sitt opphav, å da ønsker jeg selvfølgelig å stille opp. Jeg vet at barnet kommer til å vokse opp med to flotte foreldre. Det gir meg ro i sjelen, til å gi slipp på den lille spiren jeg skal bære frem.
Om det så skulle vise seg at barnet har noen sykdommer, som medfører at det trenger en nyre, beinmarg, etc. Så vil jeg selvfølgelig stille opp, også for dette. Selv om jeg ikke skal følge barnet i dets oppvekst, kommer jeg altid til å elske det, på avstand. Dette barnet kommer ikke bare til å være en velsignelse for dets foreldre, men også for meg, fordi jeg får muligheten til å være med på dets reise til verden. Det, er en fantastisk gave!
Da har det seg desverre slik, at det kan se ut som om jeg har opplevd en kjemisk graviditet!
Begynte å blø, noe som kan være helt normalt under et svangerskap, men som også kan tyde på at noe er galt. Kontaktet lege både i går og i dag, for å undersøke det nærmere. De mener at det kan høres ut som et kjemisk svangerskap.
"Kjemisk graviditet er at egget har festet seg for en kort stund, lang nok til at man begynner å produsere HCg (som gir positiv graviditetstest), men egget løsner og man får mensen, enten til vanlig tid, eller litt forsinket. Egget aborteres før det oppstår hjerteslag, derfor kalles det ikke spontanabort"
Mine IP's har på nytt vist seg å være fantastiske mennesker. De ringer for å høre hvordan det går med både meg og den lille spiren. Deres utrolige omsorg for både meg og spiren, bekrefter på nytt mine tanker om at de én dag skal bli fantastiske foreldre!
Det er selvfølgelig leit at det ikke gikk denne gangen, men det er bare første forsøk. Håper på å gjøre neste forsøk ved neste eggløsning, å har allerede begynt å regne ut nårtid den skal finne sted. Snart er det ferietid, så da vil reising for inseminasjon bli mye lettere :)
Ja, jeg er nok litt gravid!
Har tatt ganske mange tester til nå, for å forsikre de blivende foreldre og meg selv!
Kjenner enda mer på følelsen av hvor riktig dette er. Jeg vet det kommer til å bli tyngre når jeg er blitt bedre kjent med spiren i magen, men jeg finnes ikke bekymret. Jeg kjenner allerede en omsorg for det lille frøet, men ikke som mitt eget. Ganske spesiell følelse!
Nå er det bare å krysse fingre og bein for at den lille spiren velger å signere husleiekontrakten. Man kan jo ikke være helt sikker før det er gått en stund. Har hatt noen små blødninger, så jeg er utrolig spent på om deres lille velger å bli værende eller ikke.
Ville ikke du blitt glad, om du kunne fortelle noen at de skulle bli foreldre?
Nå har jeg akkurat kommet hjem fra storbyen. Jeg har besøk mine IP's (det foreldreparet jeg skal være surrogatmor for). De var fantastiske!! Jeg kunne ikke vært mer lykkelig, å ting kunne ikke blitt bedre. Vi fikk pratet mye, å skrevet kontrakt. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor heldig jeg har vært. Etter min lange søken etter det "perfekte" paret, har jeg endelig funnet det. Flottere mennesker skal man lete lenge etter!
Vi gjorde en hjemmeinseminasjon, bare for å se om vi fikk det til. I utgangspunktet hadde jeg ikke eggløsning på dette tidspunktet, så jeg trodde ikke jeg kunne komme til å bli gravid. Men gjett hva? På turen hjem gjorde jeg en eggløsningstest, som var positiv! Dette medfører altså at muligheten for å bli gravid allerede nå, absolutt er tilstede. Det føles herlig! Det hele skjer veldig fort akkurat nå, men jeg er så trygg på meg selv og mine avgjørelser, at det føles flott uansett. Så nå er jeg i den store 2-ukers-venten. Er jeg gravid? Eller er jeg det ikke?
Venter i spenning!
Jeg får mange spørsmål om hvordan jeg tror jeg kommer til å takle å levere fra meg et barn jeg har bært på i ni måneder. Om jeg er bekymret for at jeg ikke skal komme til å klare det, etc. Mange mener også at de absolutt aldri kunne ha gjennomført en slik prosess.
Jeg ser på det slik; Om man skulle være barnevakt i ni måneder, ville man ville blitt veldig glad i det lille barnet. Man ville nok opplevd det som tungt og tomt når barnet skulle tilbake til sine riktige foreldre. Men fordi man hele tide visste at man bare skulle passe barnet i ni måneder, vill det hverken komme som noe sjokk, eller føles feil. Det vil kanskje føles litt leit i ettertid, men bare til man blir vant til at barnet ikke lengre er hos deg.
Men én viktig tanke; Om du hadde passet et barn i ni måneder, ville det nok vært enormt viktig å vite at barnet fikk det gost hos sine foreldre i etterkant. Derfor er prosessen med å finne det perfekte paret å bære frem barnet for, ekstremt viktig.
Hadde du klart å lever et barn tilbake til sine foreldre etter ni måneder som barnevakt?
Surrogati er en betegnelse på prosessen man gjennomgår for å få barn via en surrogatmor.
Om man selv av ulike årsaker ønsker å få et biologisk barn, kan man benytte seg av denne metoden.
Det finnes to ulike former for surrogati. TS og GS.
TS: Tradisjonell Surrogati. Surrogatmoren insemineres med mannens sperm. Barnet vil da biologisk være surrogatmorens, og farens. Faren vil da være far også i fødselsattesten. Kvinnen som skal være mor til barnet, kan da foreta en stebarnsadopsjon.
GS: Gestational Surrogati. Surrogatmoren benytter ikke egne egg, men får insatt befruktede egg. Barnet vil da biologisk være de blivende foreldrenes. I enkelte land vil da de biologiske foreldrene automatisk bli foreldre også i fødselsattesten, mens i andre land må det fremdeles gjennomføres som nevnt over.
I følge norsk lov er det kun kvinnen som føder, som kan være mor. Morskap må da overføres med adopsjon. Det er ikke lov å gjennomføre surrogatprosessen i Norge, men det finnes heller ingen regler mot å være foreldre til surrogatbarn.
Dagen nærmer seg med stormskritt. Jeg skal snart få møte paret, som kanskje kan være min match!
Dette innebærer at jeg endelig skal ta neste steg på reisen. Jeg skal gå gravid med et annet pars barn.
Men, det er ett skår i gleden. Jeg kan ikke dele gleden min med alle! På grunn av Norges lover og regler rundt surrogati, kan jeg ikke prate for høyt om at jeg skal være surrogat. Forklaringsproblem? Ja!
Det er desverre slik, at den enorme gleden jeg føler over det jeg skal gjøre, ikke er noe jeg kan dele med alle andre. Når noen gratulerer meg med svangerskapet, har jeg lyst til å kunne si "Tusen takk! Jeg er surrogatmor, det føles fantastisk!" men istedefor, må jeg si "Takk." å om noen skulle komme til å spørre, må jeg svare noe i rettning av "Jeg skal adoptere det bort, jeg vil helst ikke snakke det". Dette tiltross for at jeg er overlykkelig på innsiden. Jeg vil møte sjokkerte blikk, skuffede blikk, medlidende blikk, og triste blikk.
Om ett av dine høyeste ønsker gikk i oppfyllelse, ville ikke du ønsket å glede deg over dette?
Ville ikke du ønsket å fortelle det, til alle som orket å høre?
Det vil gjerne jeg, men da må Norges lover og regler endres. Det er det jeg ønsker å oppnå.
Surogati, surogatmor, barnløshet. Begrepene er mange, og argumentene er flere, både for og i mot. Om man først begynner å sette seg inn i det, er det lett å havne i en labyrint der grensen mellom rett og galt er både relativ og tynn. Jeg ønsker å gi en kort og grei forklaring, på hvor enkelt det burde være.
Jeg er en frisk kvinne som allerede har ett barn. Jeg har god helse, og er følelsesmessig stabil. Mitt liv, er tilnærmet perfekt. Jeg ønsker å gi noe videre, fordi jeg unner menneskene rundt meg å oppleve den samme lykken som det jeg har fått tildelt. Hvorfor skal jeg ikke kunne gjøre dette, å være stolt over det?
Filosofen Nina Karin Monsen synes det er skrekkelig, og mener det minner om dyreavl.
KrF-leder Dagfinn Høybråten mener det er menneskehandel.
Leder i Stortingets helse- og sosialkomité Bent Høie (H) advarer mot å bruke for sterke ord og moralisere over andres valg.
Det er allerede sagt for mange sterke ord om surrogati. Jeg må poengtere at disse har uttalt seg om surrogati i India. Løsningen på problemet? Klare rettningslinjer og regler, samt bruk av surrogatmødre som meg selv, i Europa.
Det er to uker til jeg skal treffe ett av de tusen parene, for å se om det er en "match". Jeg har en virkelig god følelse! Har ikke hatt det på lenge. Det er et barnløst par i en annen by. De har etablert seg og virker til å dele samme tanker som meg, rundt temaet. Begge er i 30-årene, de har kjøpt leilighet og har hund. De virker som solide, stødige og flotte mennesker. De er bare ett barn unna "kjernefamilien". Men de kan ikke få barn på egenhånd.
Tenk deg inn i deres situasjon. Hva ville du gjort? Hva ville du tenkt? Hva ville du følt?
Jeg vet hva jeg ville tenk, og følt. Jeg er usikker på hva jeg ville ha gjort.
Men om du i en slik situasjon fant et svar på dine lengsler? Ville du tatt sjangsen?
Dette fantastiske paret har gjort det. De har tatt sjangsen. De tok kontakt med meg, via en annonse på internett.
Tenk deg den fantastiske følelsen det vil komme til å være, visst nettopp jeg blir den som kan oppfylle deres største ønske. Tenk om jeg kan komme til å bli den som gjør den lille familien fulkommen?
Det ville iallefall ha gjort meg til et virkelig lykkelig menneske!!